Jeg liker å reise, og har mange land jeg kunne tenke meg å se og kulturer jeg vil oppleve. Våren 2015 skulle jeg planlegge sommerferien min og kom plutselig over siden GoXplore. Jeg har lenge drømt om Afrika, spesielt safari å se alle de interessante dyrene de har. På GoXplore hadde de valget frivillig arbeid med dyr, og preferanser som nærkontakt med dyr. Jeg må si at jeg vurderte det mye frem og tilbake, både tanken på å reise til Afrika alene uten kjentfolk og tanken om å være nær dyr som løver og geparder. Til slutt var det ei jeg jobbet med som hadde vært i Namibia flere ganger som overbeviste meg om at det egentlig var bare et valg jeg kunne ta...
Oktober 2015 kjørte pappa meg til flyplassen og jeg var klar for de 24 timene på fly/flyplasser som skulle til for å komme til Windhoek, Namibia.
Jeg hadde fått liste fra GoXplore med andre jenter som skulle reise fra Norden og hadde skrevet med 4 svenske jenter jeg skulle møte på flyplassen i Frankfurt. Når vi ankom Namibia ventet en sjåfør for å kjøre oss til et hospits der vi skulle tilbringe første natten i Namibias hovedstad Windhoek. Dagen etterpå ble vi hentet og transportert til Harnas, der jeg skulle tilbringe de neste to ukene.
Jeg synes at flyreisen fra Tromsø til Oslo, som tar 2 timer, egentlig er ganske lang jeg... I tillegg skulle jeg innom 3 ukjente flyplasser på veien før jeg da befant meg på et annet kontinent, der jeg skulle bo i en hytte i den Namibiske ørkenen og mate geparder på en daglig basis. Det var et sitat av Neal Donald Walsh jeg har hørt mange gang tidligere som virkelig gav meg ny mening etter reisen til Namibia.
Opplevelsen i Namibia kan beskrives med mange ord, men ingen klarer å uttrykke det jeg følte der eller føler i ettertid. Uansett ønsker jeg å skrive litt om opplevelsene og hverdagen der til de som ønsker å lese og de som vurderer det samme.
Når du jobber som frivillig på Harnas stopper du på en butikk på veien dit for å gjøre siste handlerunde hvis det er noe du trenger. Når du kommer frem blir du ønsket velkommen av en annen frivillig som har vært der en stund og kalles "village-mom", samt koordinatorer som jobber der. Alt det praktiske gjennomgås og du får en sengeplass i en firemannshytte samme med andre frivillige. De frivillige er delt inn i grupper som har ansvar for ulike dyr på gårdsområdet. Den første uken din er du "Newbie" og lærer hvordan alt fungerer og de ulike arbeidsoppgavene. Frivilliglandsbyen ligger cirka 10 min gåing fra selve gården og inneholder hytter, dusjer og toaletter i blikkskur, samt en Lapa som er området med kjøkken, spiseplasser og bar. I baren kan man til tider kjøpe kald drikke og maten som serveres er lagd av folk som jobber på Harnas. Det var selvfølgelig ikke så mye mat, men nok til at du ikke gikk sulten fra matbordet. Selv om jeg nok gjerne ble sulten i god tid før neste måltid, da vi spiste 3 måltid per dag med 6 timer mellom, der i hvert fall 4 av dem var arbeidstimer.
Dette er altså ikke arbeidet for den fisefine, da det består av å kaste
store kjøttbiter av hest og esel over gjerdene til de store dyrene. Noe
jeg faktisk synes var atskillig mye bedre enn å mate bavianer.
Bavianene i de store innhengningene ble matet ved at vi sto på en
tilhenger og formet baller av "millipop" som vi kastet over gjerdet
imens bilen kjørte. Millipop er en type korn som er kokt til en type afrikansk frokostblanding, det er klissent og lukter ikke godt, så
etterpå var en dusj det du hadde mest lyst på. Dessverre var det mange frivillige og ikke fullt så mye vann, så var du uheldig ble det ikke dusj den dagen. Alternativet var å stå opp å dusje på morgenen når det var 7 grader ute og vannet iskaldt. Varm dusj er altså en av de tingene jeg lærte å virkelig sette pris på når jeg kom hjem til Norge.
En annen del av morgenturen var å mate 25 geparder fra en plattform midt i innhengningen deres. Da var vi minimum 2 stykk som gikk opp på plattformen med en bøtte kjøttstykker. Når de fleste gepardene var ankommet telte vi de før vi kastet ut nøyaktig antall kjøttstykker. Når alle hadde fått hver sin bit kunne vi trygt gå ned igjen og komme oss ut derifra. Vi lærte forholdsregler som at vi aldri skulle snu ryggen til dyrene og aldri springe hvis det var farer. En av mine favoritt sitat fra Harnas er helt klart "Only food runs".
Jeg var kun to uker på Harnas og føler det var alt for lite. Jeg fikk utført de fleste arbeidsoppgaver en gang, men det var helt klart enkelte oppgaver jeg gjerne skulle gjort mer av. Hver dag var innholdsrik og du visste aldri når det kunne skje noe spesielt, både fantastisk og skummelt. Begravelsen til løven Macho, det tidspunktet vi trodde geparden Pride hadde mistet ungene sine og spesielt det øyeblikket da de ble funnet i live. Dagen da vi skjønte at en babykrokodille hadde forsvunnet fra dammen sin, og da vi fant ut at den hadde forflyttet seg inn til de tre eldre gepardene. Den dagen geparden Mauritz hoppet over gjerdet når jeg var inne hos han. Han så et lite lam og ble naturligvis sulten, jeg sto forskrekket og lettere panikkslagen tilbake og tenkte "Skjit, hva gjør jeg nå, hvordan får jeg han tilbake". Det ordnet seg raskt og alt jeg trengte var å lukke opp porten igjen og finne frem frokosten. Bildet under er når han drakk vann, mett etter dagens måltid som heldigvis ikke var et lite lam :)
En av arbeidsoppgavene var også å gå tur med dyrene som trengte det. Mine favoritter var de to minste apekattene som ennå ikke var klar til å plasseres i den største innhengningen. Disse går man tur med i band imens de hopper fra hode til hode alt ettersom hva de selv vil. Jeg fikk også være med på tur med de store bavianene og geparden Atheno. Det var utrulig å se hurtigheten til Atheno når han plutselig så en hare, et øyeblikk satt han stille og det neste var han borte.
Det er spesielt en følelse fra Namibia jeg kjenner spesielt på hver gang jeg minnes turen min. Det er frihetsfølelsen når du sitter/står på lasteplanet til en bil som kjører imens du ser ut på det åpne ørkenlandskapet som fyker forbi, har du flaks får du øye på en giraff i det fjerne :)
Den siste dagen som frivillig på Harnas får du ønske hva du vil være med på før lunsj, og jeg valgte selvfølgelig morgenturen med turistene og sjansen til å mate de store dyrene en siste gang. Dagen var fantastisk, det eneste var at den ble tilbringet bak på en tilhenger midt i solsteiken og med minimalt med solkrem... Ikke så lurt altså :) Etter lunsj får du gå rundt å si hade til de dyrene du ønsker og så avsluttes dagen med "Lion Interaction" og "Lion roar". Ved lion interaction transporteres en liten gruppe midt inn i innhengningen til 3 av løvene og du får se de på ekstremt nært hold (fra innsiden av en bil) og ta bilder. Lion roar skjer ved solnedgang i krysset mellom to av innhengningene til løvene, og er en av de mektigste opplevelsene jeg har vært med på. Løvene fra de to innhengingene samles og når solen går ned begynner de å brøle og alle andre løver i nærheten gjør det samme. Jeg satt på toppen av bilen og hørte denne herlige lyden imens jeg nøt verden fineste solnedgang, den afrikanske!
Jeg drømmer hver dag om å dra tilbake til Afrika og ønsker å se så mye mer enn den lille delen av Namibia jeg opplevde. Å jobbe som frivillig var både hardt og samtidig godt. Denne type opplevelse koster en del penger da du både betaler til organisasjonen som arrangerer turen, til prosjektet du jobber på, samt at du faktisk jobber. Det du får tilbake er en opplevelse for livet og kost og losji for den tiden du er der. Den siste tingen du får er å bli kjent med nye mennesker som har delt samme opplevelse som deg og kanskje får du venner for livet.
Jeg hadde fått liste fra GoXplore med andre jenter som skulle reise fra Norden og hadde skrevet med 4 svenske jenter jeg skulle møte på flyplassen i Frankfurt. Når vi ankom Namibia ventet en sjåfør for å kjøre oss til et hospits der vi skulle tilbringe første natten i Namibias hovedstad Windhoek. Dagen etterpå ble vi hentet og transportert til Harnas, der jeg skulle tilbringe de neste to ukene.
Jeg synes at flyreisen fra Tromsø til Oslo, som tar 2 timer, egentlig er ganske lang jeg... I tillegg skulle jeg innom 3 ukjente flyplasser på veien før jeg da befant meg på et annet kontinent, der jeg skulle bo i en hytte i den Namibiske ørkenen og mate geparder på en daglig basis. Det var et sitat av Neal Donald Walsh jeg har hørt mange gang tidligere som virkelig gav meg ny mening etter reisen til Namibia.
Opplevelsen i Namibia kan beskrives med mange ord, men ingen klarer å uttrykke det jeg følte der eller føler i ettertid. Uansett ønsker jeg å skrive litt om opplevelsene og hverdagen der til de som ønsker å lese og de som vurderer det samme.
Når du jobber som frivillig på Harnas stopper du på en butikk på veien dit for å gjøre siste handlerunde hvis det er noe du trenger. Når du kommer frem blir du ønsket velkommen av en annen frivillig som har vært der en stund og kalles "village-mom", samt koordinatorer som jobber der. Alt det praktiske gjennomgås og du får en sengeplass i en firemannshytte samme med andre frivillige. De frivillige er delt inn i grupper som har ansvar for ulike dyr på gårdsområdet. Den første uken din er du "Newbie" og lærer hvordan alt fungerer og de ulike arbeidsoppgavene. Frivilliglandsbyen ligger cirka 10 min gåing fra selve gården og inneholder hytter, dusjer og toaletter i blikkskur, samt en Lapa som er området med kjøkken, spiseplasser og bar. I baren kan man til tider kjøpe kald drikke og maten som serveres er lagd av folk som jobber på Harnas. Det var selvfølgelig ikke så mye mat, men nok til at du ikke gikk sulten fra matbordet. Selv om jeg nok gjerne ble sulten i god tid før neste måltid, da vi spiste 3 måltid per dag med 6 timer mellom, der i hvert fall 4 av dem var arbeidstimer.
Arbeidet var av ulik vanskelighetsgrad, noe tungt og noe mindre tungt. Det var mye arbeid med dyrene, men også annet arbeid som måtte gjøres på gården. På food-prep jobber du med å klargjøre maten til dyrene på din gruppe. Jeg var crocs og fikk blant annet mate 3 eldre geparder i en svær innhengning på gårdsområdet. Selve arbeidet på food-prep er å kutte opp grønnsaker, eselkjøtt og blande ulike kornsorter til de ulike dyrene basert på hva de ville spist ute i det fri. Denne arbeidsoppgaven gjør de fleste cirka to ganger per uke, både før og etter lunsj.
Når du ikke var på food prep ble du plassert på andre arbeidsoppgaver. "Interactions" med ulike dyr som en av de yngre gepardene Atheno, en skadet gepard som het Mauritz, babygeparder, ørkengauper, bavianer, to blinde apekatter eller hundevalper. Radiotracking der du kjørte ut i den ytre delen av gården for å spore opp to geparder som var sluppet ut der. De levde fritt og jaktet mat selv, men vi passet på at de hadde det bra og klarte seg selv. På bildet under gir jeg vann til geparden Max ute i "lifeline". Når vi fant han den dagen var det tydelig at han akkurat hadde fått i seg mat da magen var tung og han fortsatt hadde blod rundt munnen.
Mellom gårdsområdet og "lifeline" var det store områder med innhengninger for de større og villere dyrene som leoparder, 25 geparder, villhunder, løver, ørkengauper og struts. Som frivillig er du med på guidet tur med turister opp til 2 ganger om dagen. Der har du ansvar for mating av dyrene imens guiden forteller fakta om dyrene og området.
En annen del av morgenturen var å mate 25 geparder fra en plattform midt i innhengningen deres. Da var vi minimum 2 stykk som gikk opp på plattformen med en bøtte kjøttstykker. Når de fleste gepardene var ankommet telte vi de før vi kastet ut nøyaktig antall kjøttstykker. Når alle hadde fått hver sin bit kunne vi trygt gå ned igjen og komme oss ut derifra. Vi lærte forholdsregler som at vi aldri skulle snu ryggen til dyrene og aldri springe hvis det var farer. En av mine favoritt sitat fra Harnas er helt klart "Only food runs".
Jeg var kun to uker på Harnas og føler det var alt for lite. Jeg fikk utført de fleste arbeidsoppgaver en gang, men det var helt klart enkelte oppgaver jeg gjerne skulle gjort mer av. Hver dag var innholdsrik og du visste aldri når det kunne skje noe spesielt, både fantastisk og skummelt. Begravelsen til løven Macho, det tidspunktet vi trodde geparden Pride hadde mistet ungene sine og spesielt det øyeblikket da de ble funnet i live. Dagen da vi skjønte at en babykrokodille hadde forsvunnet fra dammen sin, og da vi fant ut at den hadde forflyttet seg inn til de tre eldre gepardene. Den dagen geparden Mauritz hoppet over gjerdet når jeg var inne hos han. Han så et lite lam og ble naturligvis sulten, jeg sto forskrekket og lettere panikkslagen tilbake og tenkte "Skjit, hva gjør jeg nå, hvordan får jeg han tilbake". Det ordnet seg raskt og alt jeg trengte var å lukke opp porten igjen og finne frem frokosten. Bildet under er når han drakk vann, mett etter dagens måltid som heldigvis ikke var et lite lam :)
En av arbeidsoppgavene var også å gå tur med dyrene som trengte det. Mine favoritter var de to minste apekattene som ennå ikke var klar til å plasseres i den største innhengningen. Disse går man tur med i band imens de hopper fra hode til hode alt ettersom hva de selv vil. Jeg fikk også være med på tur med de store bavianene og geparden Atheno. Det var utrulig å se hurtigheten til Atheno når han plutselig så en hare, et øyeblikk satt han stille og det neste var han borte.
Det er spesielt en følelse fra Namibia jeg kjenner spesielt på hver gang jeg minnes turen min. Det er frihetsfølelsen når du sitter/står på lasteplanet til en bil som kjører imens du ser ut på det åpne ørkenlandskapet som fyker forbi, har du flaks får du øye på en giraff i det fjerne :)
Den siste dagen som frivillig på Harnas får du ønske hva du vil være med på før lunsj, og jeg valgte selvfølgelig morgenturen med turistene og sjansen til å mate de store dyrene en siste gang. Dagen var fantastisk, det eneste var at den ble tilbringet bak på en tilhenger midt i solsteiken og med minimalt med solkrem... Ikke så lurt altså :) Etter lunsj får du gå rundt å si hade til de dyrene du ønsker og så avsluttes dagen med "Lion Interaction" og "Lion roar". Ved lion interaction transporteres en liten gruppe midt inn i innhengningen til 3 av løvene og du får se de på ekstremt nært hold (fra innsiden av en bil) og ta bilder. Lion roar skjer ved solnedgang i krysset mellom to av innhengningene til løvene, og er en av de mektigste opplevelsene jeg har vært med på. Løvene fra de to innhengingene samles og når solen går ned begynner de å brøle og alle andre løver i nærheten gjør det samme. Jeg satt på toppen av bilen og hørte denne herlige lyden imens jeg nøt verden fineste solnedgang, den afrikanske!
Jeg drømmer hver dag om å dra tilbake til Afrika og ønsker å se så mye mer enn den lille delen av Namibia jeg opplevde. Å jobbe som frivillig var både hardt og samtidig godt. Denne type opplevelse koster en del penger da du både betaler til organisasjonen som arrangerer turen, til prosjektet du jobber på, samt at du faktisk jobber. Det du får tilbake er en opplevelse for livet og kost og losji for den tiden du er der. Den siste tingen du får er å bli kjent med nye mennesker som har delt samme opplevelse som deg og kanskje får du venner for livet.
Lykke til på reisen!
